Kultur
En av de aller største forfatterne i europeisk etterkrigstid har sagt siste ord, likevel vil Günter Grass' ettermæle fortsatt kverne, sakte som i en sikker krabbegang mot en kjerne vi antakelig aldri helt får grepet om. Günter Grass (1927–2015) var forfatteren og samfunnsmennesket som ga den tyske befolkningen fornyet kulturelt grunnlag på et tidspunkt da skammen var alt de hadde. Med «Blikktrommen» (1959) i særdeleshet, senere forsterket av en rekke romaner og andre fakler av ord som bidro til en kollektiv hukommelse og et kulturelt oppgjør med naziregimet og dets følger. Selv ble Grass verdensberømt. Hjemmet i Friedenau i Berlin var lenge samlingssted for Vest-Berlins forfatterelite som nøt godt av forfatterens håndlag ikke bare med ord, men også kulinariske ingredienser.
På godt og vondt viste han at hukommelsen er et selektivt verktøy. Han ventet hele 60 år med avsløringene om at han noen måneder like før krigens slutt lot seg verve til Waffen SS 10. panserdivisjon «Frundsberg», og ble tatt til fange i Marienbad av amerikanerne i maidagene 1945. Han skrev om dette først i erindringsboken «Ved skrelling av løken». På ett vis forsterket det inntrykket av at han levde etter prinsippet om sannheten foran alt, men skammen hadde ifølge ham selv vært så tyngende at det var umulig å lette seg på et tidligere tidspunkt. Det er en høyst menneskelig innrømmelse, om et historisk mørke som han i likhet med en million andre nølte med å innrømme, og som står i kontrast til hans egen moralske fordømmelse av tyskernes vegring mot et oppgjør med krigshistorien. Grass ble nødt til å erkjenne at fortielsen ville klebe seg til hans litterære livsløp, men ikke til selve litteraturen. Debutromanen «Blikktrommen» og de øvrige bøkene i Danzig-trilogien, oppkalt etter hans fødeby som i det nåværende Polen har navnet Gdansk, er blant de viktigste mesterverkene fra det 20. århundre. En smertelig skildring av nazismens framvekst og fall, skrevet med burlesk lyst på et språk mange den gang mente var så besudlet av nazismen at det knapt kunne bære en litterær tanke. «Blikktrommen» ble kimen til selvransakelsen som har vært Grass' altoverskyggende kjærlighetsbarn, bokstavelig talt et barnets uforbeholdne blikk mot ubehaget. Det, hans politiske engasjement i og for Det sosialdemokratiske partiet (SDP) og vennen Willy Brandt, og hans evne til å puste liv i samfunnsdebattens glør, gjorde ham til et ustoppelig drivhjul i tysk og europeisk politikk og kulturliv. Blant annet motsatte han seg sterkt en tysk gjenforening etter murens fall, han kritiserte Angela Merkels syn på krisen i Europa, og ikke minst sørget han for å gjøre seg upopulær i Israel. I diktet «Det som må sies» (2012) advarte han, eldet og med sitt «siste blekk», om at Israels atomvåpenprogram kunne føre til en utslettelse av det iranske folket. Dette gjorde ham «persona non grata» i Israel, fordømt som antisemitt. Slik ble han kontroversiell til det siste.
Blant de store skriftene Grass etterlater seg, er «I krabbegang» (2002), en langnovelle om hvordan nær 10.000 østprøyssere på flukt fra Stalins armeer omkom i Østersjøen da «Wilhelm Gustloff» ble torpedert i 1945. En fortiet hendelse i tysk etterkrigstid, en stor og smertefull historie når Grass nennsomt fjerner sårskorpen så pusset driver ut med løgner og svart skyldfølelse i en usentimental strøm. Som debattant kunne han være skarp, fabulerende og rabulerende, men aldri satte han så preg på dagsordenen som når han uttrykte seg gjennom ordene, i en språklig sanselig stramhet som få gjorde etter ham.
Tysklands påvirkning på verdenslitteraturen opp gjennom århundrene er udiskutabel, men da denne var på nullpunktet, skulle det først og fremst bli Günter Grass' oppgave å skrive seg løs fra ruinlitteraturen i 1945 og ta nåtida tilbake, slik Thomas Mann gjorde det i mellomkrigstida. Nobelprisen til Grass i 1999 ble en pris ikke bare til Grass, den satte også et litterært punktum for et ondskapens århundre. I det mentale og kulturelle arbeidet med bearbeidelsen av den største av alle forbrytelser i moderne tid, var Günter Grass både begynnelse og slutt, en litterær stemme som bevarer sin kraft selv når mannen selv går ut av tida.
No comments:
Post a Comment