Mona Levin: Stian Blipp is the big surprise in resilient Singin ‘in the Rain – Aftenposten

Musikal

Av Betty Comdon/Adolph Green (manus), N.H. Brown/Arthur Freed (musikk)

Oversatt av Lars Jacobsen m.fl.

Folketeatret

Med Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe.

Regi Bjarte Hjelmeland/Lars Jacobsen

Koreograf Thea Bay

Musikalsk ansvarlig Atle Halstensen

Steppekoreograf Håkon Sigernes

Maskedesign Trude Sneve

Kostymesjef Line Maher

Lysdesign Lars Lunder

Lyddesign Ulf Erlend Haave

Kapellmester Bendik Eide

Produsert av Scenekvelder

Med Stian Blipp i rollen som Cosmo Brown (Donald O'Connor i filmen) får denne musikalen akkurat det løftet som er helt nødvendig. Med bakgrunn fra break og hiphop, samt massiv TV-erfaring, er det ikke like overraskende for alle, men kvaliteten på det han gjør, er en øyeåpner. Han synger fint, danser alt, stepper elegant og spiller godt teater. Blipp har timing, tempo og ikke minst rytme – kort sagt jazzfot. Han kaster seg atletisk rundt, som i «Make'em laugh», han har en ubesværet sjarm og til og med et visst vemod. Slik blir han omdreiningspunktet i en musikal med handling fra 1927, da talefilmen gjorde sitt inntog og tiden var ute for stumfilmstjerner som ikke kunne snakke eller synge.

Bjørn Eidsvåg begeistrer i «Etterlyst: Jesus»

Stumfilmmimikk

Don Lockwood (Atle Pettersen) og Lina Lamont (Siren Jørgensen) er det store stumfilmparet, men hennes brautende og brekende bergenske er ubrukelig i talefilm. Stumfilmmimikken er kostelig. Skuespillerspiren Kathy Selden (Charlotte Brænna) har derimot stemme, rammer også Don midt i hjertet, og konfliktene er i gang. Pettersen og Brænna er et pent, litt glatt par. Han mangler tyngde i rollen, virker stiv i overkroppen og er ingen danseløve i scenisk sammenheng. Brænna danser fjærlett og synger krystallklart, men deres felles spillescener henger, og hun har en tendens til å strupe vokalene.

3rd-party-bio

Herlig scenografi

Helheten er så overbevisende at motforestillingene blekner. Ikke bare er Terry Parsons' påkostede art deco-scenografi og kostymer usedvanlig lekre og miljøskapende, men de store utstyrsnumrene trekker nostalgiske linjer til etterkrigstiden revolusjonerende musikalfilmer. Thea Bays showkoreografi utgjør en stor del av flyten og spensten. Stepp-koreografen Håkon Sigernes løfter «Broadway Ballet» (ingen norske titler i programmet) inn i samtiden og utnytter Blipps showdans- og stepp-talent, mens ensemblet hele veien viser presisjon og humør både i chorus line og vokalt.

Musikken, det absolutte hovedelementet, er full av optimistisk og sprelsk stemning, og får et ekstra driv gjennom det klangsterke levende orkesteret under Bendik Eides ledelse. Generøst! Atle Halstensen er musikalsk ansvarlig og trives åpenbart med det.

Ikke helt Hollywood

Bjarte Hjelmelands regi er med alle sine tidsriktige detaljer en oppvisning i kjærlighet til musikalen og det vi trodde Hollywood var. Helt hollywoodsk er den ikke i energi og fremdrift, men det kan komme. Han har klokt latt mindre roller få sin plass, slik at de blir store. Hilde Lyrån slår til i tre helt forskjellige skikkelser, med logopeden på første plass. Ida Holten Worsøe tar scenen ved hver lille entré, og påklederen Alexander Langset yter nydelig karikert stumspill.

MONA LEVIN

Aftenpostens anmeldere har hatt det travelt de siste dagene. Her er noen av de ferskeste anmeldelsene du må få med deg:

Teater om flyktningkrisen: «Det kunne blitt brennbart teater, om bare publikum hadde fått tenke selv» Mona Levin om Songfuglen: – Dette er teater som åpner sansene Borkman på Nationaltheatret: Briljant om de bitre