KONSERT: Bruce Springsteen, altså. Han er 66 år og ser ut som en tenåring der oppe på den store scenen. Det har akkurat regnet en liten elv (ja, veldig liten, da), men rett før han plugger inn gitaren er det tørt og fint.
Hitparade igjen – med The River i bunnen.
Hvor
Ullevaal Stadion, Oslo
Tilskuere
30.000 (utsolgt)
«Hei, Oslo. Det er fint hos dere», sier han og drar i gang «Prove It All Night» fra en 38 år gammel plate («Darkness On The Edge Of Town»).
«The River»
Lever han opp til låttittelen i kveld? Ja! Det går riktignok noen låter før lyden sitter sånn noenlunde og Bruce er varm i trøya, men samtidig som han ruller i gang første låt fra «The River», dobbeltalbumet fra 1980 som er utgangspunktet for denne turneen, løsner det aller meste. «The Ties That Bind» er bare starten. På «Sherry Darling» beveger Bruce seg fra scenen og ned til publikum, Little Steven og saksofonist Jake Clemons korer og publikum synger
«Kjæler litt»
Det er kaldere i lufta, men varmen stiger innenfor stadionveggene på Ullevaal. Bruce og Steven kjæler litt med hverandre, og det er EM i feelgood blant stående og sittende. Bruce løper rundt, og de som har betalt mest for billettene får det lille ekstra.
Lurte alle
Og – det viser seg at Bruce lurer alle. Etter at turneen forflyttet seg fra USA til Europa, har han og hans trofaste E. Street Band gått vekk fra konseptet med å spille hele «The River». I Sverige spilte han noen få, i Oslo bestemmer han seg for å spille nesten hele side én kronologisk, før han kommer tilbake til albumet seinere.
Dessuten har han snudd opp ned på settlista, så det slår aldri feil: Du vet ikke hva som kommer på en Bruce-konsert – bortsett fra at deler av konserten alltid er en «greatest hits» med hovedvekt på gamle låter.
Gåsehud
«Independence Day» er første gåsehudøyeblikk. Bruce forteller at det var den første sangen han skrev om forholdet mellom far og sønn. Han var 25 år. Med begrenset komp er lyden bedre også. Med «Hungry Heart» har han oss. Fra scenen skriker han: «Oslo, I got a crush on you».
Låten heter selvfølgelig «Crush On You». Vi er fortsatt på «The River», dobbeltalbumet som virkelig gjorde ham til allemannseie i 1980, og det første der han for alvor endrer fokus fra biler og jenter til arbeiderklassens kår, «blåsnippene».
Sang med Bruce
Det kommer noen regndråper igjen, men jeg tror ikke publikum enser det nå. Bruce og Little Stevemn synger sammen og smiler. Det er ekte kjærlighet mellom menn her.
På en Bruce-konsert er det vanlig med store plakater med ønskelåter. Kveldens mest sjarmerende var den lille jenta som fikk synge «Waiting On A Sunny Day» med Bruce – og fikk med seg munnspillet hans som takk. «Norway’s got talent», sier Bruce og ler.
Selvskrevne
«Born In The U.S.A» og «Born To Run» er selvskrevne, og nå er flomlyset på også. Og det er én som skinner ekstra mye.
Etter Isley Brothers-coveren «Shout», prøver Bruce å slutte med ordene «Oslo, vi elsker dere», men blitt stående for en avsluttende låt helt aleine, «For You» fra debutalbumet «Greetings From Asbury Park, N.J.» (1973). Og tida? Tre timer og 20 minutter. Det holder, det.
Så – hvorfor får vi aldri nok av Bruce?
Det er ikke bare musikken og tekstene, det er ikke bare energien og utholdenheten, det er nok også det faktum at han er «en av oss». Han virker som en kar du kan slå av en prat med over en øl.
Men det får bli en annen gang.
Det er 70.000 til som får sjansen til oppleve Bruce & Co. i denne runden. 26. juli spiller han i Granåsen i Trondheim og to dager seinere i Frognerparken i Oslo. Konsertene er utsolgt. Selvfølgelig – og det på noen minutter.
Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?
Rapporter inn her
Lik Dagbladet Kultur på Facebook
No comments:
Post a Comment