Etter en intern prosess besluttet styret i Kortfilmfestivalen i går at festivalen ikke skal vise Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act – Behind the Scenes. Dokumentaren, som er produsert av norske Piraya og finansiert av Norsk filminstitutt og Fritt Ord, skulle hatt premiere på festivalen denne uka. Årsaken er som kjent trusselen om søksmål fra flere av de impliserte i den såkalte Magnitsky-saken, og erkjennelsen av at festivalens økonomi ikke ville tåle påkjenningen.
Kortfilmfestivalen i Grimstad får status som Oscar-kvalifiserende
Sjelden kost
Det er forståelig at en liten festival må tenke på eget ve og vel. Men det er også andre, større hensyn i spill som festivalen enten ikke ser den fulle verdien av, eller anser som underordnet. Bare det faktum at en norsk festival som ofte smykker seg med flotte ord om ytringsfrihet så åpenbart gir etter for kaldt, økonomisk press, er sjelden kost i norsk kulturliv. Hadde en litteraturfestival gitt etter på samme måte, hadde ikke kommentariatet i norsk presse stått stille i dag. Tausheten skyldes kanskje at film ikke oppfattes som seriøs nok som ytring. Men mest sannsynlig skyldes det at den aktuelle filmen inngår i en storpolitisk floke der selv Helsingforskomiteen har gått seg vill ved å gå ut mot festivalens visning av den.
Hadde en litteraturfestival gitt etter på samme måte, hadde ikke kommentariatet i norsk presse stått stille i dag.
Krenkende?
Jeg har ikke sett The Magnitsky Act – Behind the Scenes. For alt jeg vet kan den være full av feil. Jeg tviler heller ikke på at Putin-regimet vil bruke filmen for alt den er verdt i sin kamp for å sverte sine motstandere, blant annet de som nå har truet Kortfilmfestivalen. Men det er ikke poenget.
Det helt sentrale spørsmålet er om vi kan tillate at en norsk film sensureres på norsk jord, bare fordi den inneholder ytringer som noen der ute oppfatter som misvisende, eller krenkende (ja, der dukket det ordet opp igjen).
Symbolsak
Det festivalen ikke har forstått er at filmen i løpet av de siste ukene har vokst seg til noe langt større, til en symbolsak. De valgene festivalen har tatt i denne saken vil derfor få konsekvenser for andre festivaler og kulturinstitusjoner, ja, for alle oss andre. Ved å gi etter for presset overlater Kortfilmfestivalen til andre festivaler å ta støyten for denne filmens krav på ytringsfrihet, og gir en beskjed til verden der ute at norske kulturinstitusjoner lar seg presse til taushet.
Når festivalen i en pressemelding skriver at de "ønsker å fremme tiltak for å unngå at andre festivaler og meningsarenaer settes i samme situasjon", er det vel og bra. Men det er bare ord. Ytringsfrihet kan bare fremmes gjennom handling, den er noe vi må kjempe for hver dag. Og er det noe denne saken viser, så er det at denne friheten kan kjøpes og forhandles om.
Er det noe denne saken viser, så er det at denne friheten kan kjøpes og forhandles om.
Tom debatt
For noen år siden befant Kortfilmfestivalen seg i en tilsvarende situasjon da Støttekomiteen for Vest-Sahara truet med rettslige skritt for å få stanset dokumentaren Stolen (2009). Også den filmen handlet om filmskapere som gikk inn i et saksfelt de i utgangspunktet trodde var enkelt, for så å oppdage sider de mente kompliserte saken. Også det var en film der filmskapernes valg og virkemidler ble oppfattet som kontroversielle.
Heldigvis valgte festivalen å vise filmen. Det betyr ikke at Stolen er uproblematisk. Men festivalen løste det ved å invitere til debatt der filmskaperne fikk motstand. Denne gangen inviterer festivalen også til debatt – men uten at noen får se filmen. Jeg har vanskelig for å se for meg at den debatten kan handle om noe annet enn festivalens eget valg.
No comments:
Post a Comment