2016 har vært et særdeles dårlig år for bevaring av popens pionerer.
Du skal slippe forsøket på en lang musikalsk analyse her. Vi nøyer oss med at Prince utgjorde – i likhet med David Bowie – en stor del av lyden til barndom, ungdom og voksenliv til veldig mange av oss. Den første klinasen («Purple Rain»), de første klønete forsøkene på dans («Kiss») og for mange lyden av mye, mye mer enn kyssing «Cream», pluss en hel del andre).
Prince var flamboyant utvortes og innvortes, og han var genial. Jeg går ikke god for sannhetsgehalten, men det ble sagt at han trengte én time på å lære seg å spille et instrument. Han var frekk, følsom, kunstnerisk, skamløs og morsom. Men først og fremst var han en gudsbenåda musiker som ga popen en sårt tiltrengt dæsj av kunst og pænæsj.
No comments:
Post a Comment