Hvor lurt er det egentlig å la fjernsynets skøyere opptre i filmkomedier? Noen forsøk, som «Hjelp, vi er i filmbransjen» med de sprø folkene fra tv-showet «Torsdag kveld fra Nydalen», manglet forståelse for at halvannen times kinofilm krever en gjennomarbeidet story, ikke bare et perlekjede av sketsjer.
Men komiker Atle Antonsen har skjønt viktigheten av å skape hovedroller som utfolder seg i et skikkelig plot. Det gikk slett ikke verst i “Kong Curling” der han spilte curlingmester Trond Paulsen som havnet i tvangsnevrose og måtte få psykiatrisk behandling for å hentes tilbake til livet. Filmen, skjønt den var ujevn, ble en likandes komedie som forsvarte de gale mot medisinering og påtvunget normalisering.
Være seg selv
Derfra går det en tråd til ukas premiere, “Grand Hotel”, der et viktig poeng er at det aparte barnet – en 10-åring som mobbes for sine diagnoser – bør få være seg selv og slippe å ta piller for å stryke ut annerledesheten.
Drama / Komedie
Regi: Arild Fröhlich.
Med: Atle Antonsen, Vera Vitali, Håkon Bøhmer, Gard Eidsvold, Arthur Berning, Tone Mostraum, Svein Harry Schøttker Hauge.
Manus: Megan Gallagher.
Norge 2016
1 time 35 minutter.
Aldersgrense: Tillatt for alle
Et annet budskap er at det aldri er for sent å søke hjelp for sitt alkoholproblem. Det tar bare uendelig med tid før Antonsens forfyllede forfatterfigur erkjenner sitt behov.
Går du til “Grand Hotel” og venter å se Antonsen i festlig humør, blir du skuffet. Han findyrker i stedet evnen til å legge panne og øyne i de morskeste og mest deprimerte folder mens han ufyselig arrogant og selvopptatt snerrer ut sine replikker til omverdenen.
Et tragisk portrett
Antonsen leverer på imponerende vis et tragisk portrett av forfatter Axel Farstad som var bestselger for 10 år siden, men nå tyr til flaska straks skrivesperren rammer, til tross for at legen har advart ham mot en skrumplever som snart vil ta livet av ham. Komikeren gjør ham resignert og sur i uttrykket, men lar det i ørsmå glimt piple fram en fortvilelse over at døden har avtalt deadline.
Kan det bli noe å le av her da? Heldigvis har regissør Arild Fröhlich skjønt at den døende hovedpersonen må balanseres med en annen, livskraftig skikkelse – barnet. Den 10 år gamle Noah har en irriterende evne til å herme etter voksne, komme med merkelige lyder og upassende ordbruk fordi han har både Tourettes syndrom og en ADHD-diagnose.
Det funker fordi barneskuespiller Håkon Bøhmer mestrer å spille naturlig og optimistisk håpefull i møte med Antonsens tyngede figur. Her har regissøren bidratt med god personinstruksjon. Scenen der gutten kopierer den voksnes kroppsspråk er herlig, likeså masingen han utsetter forfatteren for. Timingen for tics og verbale utbrudd fungerer aldeles utmerket. Slik skaper filmen på usentimentalt vis sympati for en væremåte som omgivelsene ellers ler nådeløst av.
Opptrukne spor
Selvfølgelig går “Grand Hotel” i opptrukne spor fra tidligere drama der en voksen må endre tankebaner fordi han tvinges til å ta ansvar for et barn (tsjekkiske «Kolya», greske “Evigheten og en dag”). Men selv om vi forstår hvilken vei det bærer, gir Fröhlich tilnærmingen mellom avdanka forfatter og forkommen guttunge masse motstand underveis. Noen svakheter er det i manuset mot slutten, men det er lett å tilgi.
Også birollene fungerer, fra svenske Vera Vitali i rollen som alenemoren som får høre av forfatteren hvor kjedelig hun er, Arthur Berning som gir liv til en energisk ansatt på hotellkjøkkenet, Svein Harry Schøttker Hauge som motvillig forlegger, og Lars Jørgensen (tror jeg han heter) i en glitrende scene som forfatterens voksne, forsømte sønn.
Legg dertil at det meste foregår i det virkelige Grand Hotel på Karl Johan slik at vi får se innsiden av tårnsuiten med rom de fleste aldri får råd til å leie seg inn i. Morsomt!
Hvordan komikere har klart seg i tidligere norske filmer, kan du lese mer om her:
Teit guttehumor berger ikke tynt manus
Komisk forsvar for de gale
Morsommere på film enn på TV
No comments:
Post a Comment