Bok noveller: «Tiger i hagen», Ari Behn, Kolon forlag
Ari Behn har sannsynligvis både lidd under og profittert på å være skreddersydd for medienes søkelys. Garantert oppmerksomhet er et gode som er få forunt, samtidig som det kan skygge for det mannen faktisk forsøker å uttrykke i en kunstnerisk kontekst. Dette burde normalt være en innlysende observasjon, men i dagens kulturelle klima, der dyrkelsen av forfatterpersonligheten stadig når nye og nesten komisk ureflekterte høyder, kan det likevel være på sin plass med en påminnelse om at det er verket og ikke personen som skal vurderes.
Likegyldig
Så hva er det som står på Ari Behns litterære agenda og bare det, senhøsten 2015? Tiger i hagen er elleve skriftstykker som geografisk sett spenner vidt, fra Las Vegas til Finnmarksvidda, fra tuaregenes Sahara til mafiaens Tokyo, ispedd erindringsglimt som omhandler den fiktive østfoldbyen Missingmyr.
Det begynner ikke så bra. Et slapt og intetsigende prosadikt er opptakten til tittelfortellingen “Tiger i hagen”. Skygger vi unna den tabloide fristelsen til å proklamere at leseren står overfor et lettere absurd samlivsdrama bygget på Ari og Märthas London-opphold, er det ikke desto mindre en likegyldig sak, altfor tilbakelent og ambisjonsløs.
Utøya
Allerede i den etterfølgende teksten viser Behn heldigvis langt hvassere takter. “I god behold” er en gjennomtenkt atmosfære- og uhyggeskapende beretning om et barn som forsvinner på et festningsområde, og langtidsvirkningene innad i familien. Og slik fortsetter samlingen. Det veksler mellom flatt oppramsende og utvendig avleverte fortellinger preget av en til dels skrikende mangel på individuell og erkjennelsesmessig tilstedeværelse, og fortellinger som lykkes i å ikle tankestoffet sitt en adekvat og effektiv form. Til de førstnevnte hører blant annet de to Las Vegas-relaterte historiene og en rett og slett smakløs og temmelig stupid krigsreportasje sentrert rundt den seksuelle tiltrekningskraften til Osama bin Laden.
Men det schizofrene fenomenet gjentar seg – akkurat da det ser som mørkest ut, demonstrerer Behn at han, når han anstrenger seg, utvilsomt har noe å fare med. “Stein og skygge” makter å kombinere en asylsøkers traumatiske bakgrunn og Utøya-massakren på en måte som det begrensede formatet til tross gir utdypende mening. Disse om lag 90 luftige sidene svinger altså utmattende mye i kvalitet. Litt mer edruelig selvkritikk og litt større motstand fra redaktørhold neste gang, kanskje?
Publisert:
No comments:
Post a Comment