Det var med Henning Mankell den skandinaviske kriminalfortellingen ble gjenfødt. Jo da, han har et omfattende forfatterskap også i andre sjangre. Jo da, han skrev i tradisjonen til åpenbare forgjengere som Sjöwall og Wahlöö fra den samfunnskritiske svenske raddiskrimtradisjonen, men Mankell hadde en helt unik stemme.
Etterforskerhelten Kurt Wallander kunne være en sur og grinete forfallspoet på sitt verste – når han var på høyden, kunne han filosofere over livet og døden i et korthugd, poetisk språk ikke helt ulikt P.O. Enquist, en av Mankells åpenbare inspirasjonskilder.
Av en eller annen grunn kunne jeg sett for meg Wallander gjøre som forfatteren: gå til legen med det han trodde han prolaps, for så komme ut med en dødsdom. At jeg tenker sånn, viser at Mankells figurer har satt spor i leseren. "Att leva har sin tid, att vara död har sin", er Wallanders motto.
Nordiske forlag og produksjonsselskaper bør sende en kollektiv bukett til Mankells begravelse. Uten hans innsats som isbryter for Scandinavian Noir rundt i verden, ingen Stieg Larsson, Liza Marklund, Jo Nesbø eller Jørn Lier Horst. Eller for den saks skyld noen Broen eller Forbrytelsen. Så viktig var han. Fortsatt er det bare Larssons Milleniumstrilogi av skandinavisk krim som har overgått salget hans på verdensbasis.
Men Mankell var ikke bare viktig. De beste bøkene hans – og de er nesten uten unntak skrevet på 90-tallet – er klassikere innenfor krimsjangeren. Velskrevne, politiske, kloke og veldig spennende. Men hvilken er den aller beste?
Vi teller ned:
5. Morder uten ansikt (1991)
Wallander-serien begynner her, med en ensom og nyskilt etterforsker som snart begynner jobben med å etterforske et bestialsk dobbeltmord i Skåne. Den politiske underteksten er rasisme og jernteppets fall.
Wallander er allerede gjenkjennelig – bekymret og lett alkoholisert som han er – men boken er likevel en svenneprøve.
4. Danselærerens tilbakekomst (2000)
Når vi tar med en stand-alone bok uten Wallander, er det fordi denne spennende fortellingen blander et par helt sentrale temaer i svensk krim: De avfolkede distriktene i landet har alltid vært en strålende krimkulisse.
I kjent svensk tradisjon hevdes det at nazismen levde videre etter 1945. Se ikke bort fra at en SS-uniform eller to ramler ut av skapene med andre skjeletter.
3. Den hvite løvinnen (1993)
Den tredje Wallander-boken begynner som vanlig i Ystad, men denne gangen skal vi også til et kontinent Mankell kjenner bedre enn de fleste.
Skrivekunsten og fortroligheten til Afrika veier opp for et noe svart-hvitt typegalleri. Sånn blir det gjerne når noen boer-leiesoldater skal ta livet av Nelson Mandela.
2. Villspor (1995)
Mankells mest groteske åpning. Vi er i Sverige den hete sommeren 1994 da Sverige tar bronse i fotball-VM. En kvinne brenner seg til døde i en rapsåker.
Dette er selvfølgelig bare starten på en fortelling som innbefatter en ordentlig kjip seriemorder og menneskesmugling. Dessuten er det første gangen Linda Wallander er ordentlig med i plottet.
1. Ett skritt etter (1997)
Er det skrevet mer spennende krimromaner i Skandinavia? Vi kommer ikke på mange på stående fot. Det aller meste stemmer i denne fortellingen. I bergmansk ånd (Mankell var for øvrig gift med Ingmar Bergmans datter) begynner det hele med et gledestrålende kostymedrama i et naturreservat.
Tre ungdommer blir drept, og da en av Wallanders kolleger møter samme skjebne aner han en sammenheng. I kjent Mankell-stil handler det også om Wallanders skrantende helse og familieforhold.
Men først og fremst er dette avhengighetsskapende spenning av den typen man ikke klarer å legge fra seg. Å ta den med alene på hytta er dog ingen like god idé…
Publisert:
No comments:
Post a Comment