In Russia’s claws – Dagsavisen

TV

Annonse

TV-DRAMA

«Okkupert»

Regi: Erik Skjoldbjærg (m.fl.)

TV 2, søndager

– Det er en vesensforskjell på å sitte i et miljøparti og formulere drømmer om en renere fremtid, og det å styre et land i en krisetid.

Ordene tilhører den norske statsministeren Jesper Berg i serien «Okkupert», i en framtid ikke så veldig langt unna vår egen. Hans skikkelse er med på å understreke at TV2s nye dramaserie «Okkupert» framstår som nesten uhyggelig klarsynt aktuell. Det er høyst forståelig at den rollen Russland er tildelt i handlingen vekker internasjonal medieoppmerksomhet, satt opp mot det virkelige Russlands opptrapping i nordområdene og som internasjonal aggressor. I tillegg har vi altså en hovedrolle i en statsminister som med god hjelp fra ødeleggende miljøbetinget ekstremvær har vunnet all makt for miljøpartiet som har De Grønne som åpenbar modell. Når Jesper Berg uten omtanke for omgivelsene gjør sin grønne politikk kompromissløst gjeldende, havner både regjeringen og nasjonen raskt i et uføre der nordmenns lojalitet får bryne seg mot internasjonale interesser, sanksjoner og russisk okkupasjonsmakt.

«Okkupert» er basert på en idé av Jo Nesbø. Den er uten tvil god og av det slaget man gjerne rister på hodet av med ordene «umulig å gjennomføre». Regissør Erik Skjoldbjærg har imidlertid gjort det før, med «Nokas»-filmen, og har nå sammen med manusforfatterne Karianne Lund og Erik Richter Strand sydd sammen en handling og et tidsbilde som er lagt så nærme vår egen tid (tenk rundt ferdigstillelsen av nytt regjeringskvartal) som mulig uten å gå på akkord med troverdigheten. Også regimessig er det et sterk lagarbeid, hvor Skjoldbjærg har «overoppsyn» med nevnte Strand som en av episoderegissørene. Med andre ord er det mange kvaliteter som flettes sammen. Blant annet kan nevnes at Strands film «Sønner» med Henrik Mestad i hovedrollen er en av de beste norske filmene fra de senere årene, og nå spiller Mestad statsminister Jesper Berg i en rolle som til han å være er alvorstynget, dels plaget, dyster, som igjen passer en dramaserie som til de grader har Erik Skjoldbjærgs nåtidige stempel over hele seg. For tross lagarbeidet er det umulig ikke å se «Okkupert» som et Skjoldbjærg-verk. Her forener han den intuitive, intense og naturlige dramatikken han bygget «Nokas» på, med den brede og tunge penselen han brukte i «Pioner». Her er den samme blygrå truende følelsen i bilder og bruk av produksjonsdesign, det samme fernisset av det usagte i randsonene og den samme undergangsmalende og uredde bruken av musikk (Nicholas Sillitoe). Legg så til en dialog og replikkutveksling hvor serieskaperne har overført filmkunstens krav til presisjon til de åpenbare forventningene man nå skal ha til norsk TV-drama. De har innimellom litt å gå på, særlig når det er snakk om «ungdommens språk».

Handlingens hovedpersoner er foruten Mestad hans snarrådige livvakt Djupvik (Eldar Skar) og Ny Tid-journalisten Thomas Eriksen (Vegar Hoel), som i skyggen av hovedsporet også utgjør de sterkeste grenene i sidehistorier sammen med samboerne Hilde (Selome Emnetu) og Bente (Ane Dahl Torp). Særlig en bunnsolid Torp som restauranteier blir berørt av russernes stadig mer påtrengende tilstedeværelse, og hun og Emnetu blir bindeleddene til en tiltakende murring også i folkedypet over den nye situasjonen. Den utløses av at statsministeren slår av den norske oljealderen. Men han har forregnet seg når det gjelder internasjonale reaksjoner fra en verden i krise, og grønne norske prinsipper knekker som beinskjøre ryggtavler når EU går til motoffensiv med Russland på laget som utøvende bølle og okkupasjonsmakt. En såkalt myk okkupasjon med Norge som gissel og hvor EUs krav er full tilgang til norsk olje. Med krig som eneste alternativ velger statsminister Berg å bøye seg. Men hvor lang tid tar det før en «silkeokkupasjon» blir hard og knudrete som en svamp uten næring, og hvor lang tid tar det før en okkupasjonsmakt utøver sin makt med alle gjeldende midler?

«Okkupert» er blitt en overbevisende og medrivende thriller, et underholdende jag av en serie tross noen åpenbare svakhetstrekk i de første av i alt ti episoder. For det første er den spisset så mye mot handlingens episenter at fraværet av en politisk opposisjon blir påtakelig, om man da ikke regner Forsvarets tiltakende motstand eller bloggoratets «Fritt Norge»-aksjoner som uttalt politisk. Med unntak av Ny Tids reporter er den fjerde statsmakt og norsk offentlighet for øvrig utydelig. Men dette kommer antakelig tydeligere fram i seriens senere kapitler, ettersom handlingen i større og større grad inkluderer PST, rettsapparatet og vanlige menneskers motstand, en brutal, uoversiktlig og lummer balansegang mellom misnøye og ren terror. Størst savn i de første episodene er et større rom for de viktige menneskelige sidehistoriene før neste dramatiske klimaks finner sted.

Mestad er svært god som vaklende maktperson. Vegar Hoel får endelig vist hva han er god for i en bredere seriøs dramasammenheng utenom scenen og filmer som «Død snø» og «Kill Buljo». Serien løfter seg ytterligere gjennom å gi dyktige teaterskuespillere store skjermroller. Blant dem Eldar Skar som stødig skjematisk politimann, og Selome Emnetu og Ragnhild Gudbrandsen som sammen med Lisa Loven Kongsli («Turist») får stadig sterkere materiale å tygge på utover i serien, selv om den norske offentligheten åpenbart er en mannsverden også i framtiden. Men svakheter til tross, «Okkupert» er ett av de beste eksemplene på en norsk dramaproduksjon som lykkes i det den ønsker å formilde av handling og emosjonelt innhold, samtidig som den bygger en fiktiv politisk ramme som lett lar seg overføre til virkelighetens debattklima.