I morgen har Triers engelskspråklige debutfilm Louder than bombs verdenspremière i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes.
Det er første gang på 36 år at en norsk film har fått innpass i dette gjeve selskapet, og blant utenlandske filmjournalister er det på forhånd store forventninger og enorm buzz omkring filmen til Norges mest kjente filmskaper i utlandet.
På den røde løperen ved Festivalpalasset i Cannes vil Joachim Trier gå side om side med filmlegender som franske Isabelle Huppert og irske Gabriel Byrne. Også Hollywood-stjernen Jesse Eisenberg har han fått til å stille opp i en rolle i filmen.
Dette er verdens viktigste filmfestival
- De var enkle å overtale, og valgte å stå ved prosjektet selv etter at vi slet med finansieringen og måtte utsette opptakene i et helt år, forklarer Trier.
Superstjernen Eisenberg ble forhandlet fri noen uker fra storfilmen Batman vs. Superman: Dawn of justice, hvor han spiller Lex Luthor, for at prosjektet kunne gjennomføres.
Se klipp fra filmen nedenfor:
Vil nå stort publikum
- Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å vise frem filmen min. Cannes betyr at vi blir sett av de viktigste folkene i bransjen, og vi er garantert at filmen vil nå ut over hele verden. Jeg jobber alltid for at filmene mine skal bli sett av flest mulig, sier Trier i et intervju med Aftenposten dagen før den store premièren.
- Jeg er spent på mottagelsen og hva kritikerne vil skrive, men ikke bekymret, smiler han.
Sammen med sin faste manuspartner, Eskil Vogt, utviklet han manuset til filmen i en periode på nesten seks år. Den handler om en far (Gabriel Byrne) og hans to sønner (Jesse Eisenberg og Devin Druid) som kommer sammen for å forberede en retrospektiv fotoutstilling med bilder av den avdøde, krigsfotografmoren (Isabelle Huppert).
De avgjør om norsk film får Gullpalmen i Cannes
- Da Eskil og jeg hadde internasjonal suksess med vår første spillefilm, Reprise, fikk vi veldig mange manustilbud fra bransjen i USA. Men det endte opp med at vi sa til hverandre: Hva om vi gjør alt dette selv? Målet ble etter hvert å lage vår egen, amerikanske drømmefilm, forteller Trier.
Se klipp fra filmen nedenfor:
Karakterdrama
Han akter nå å kidnappe karakterdramaet tilbake fra TV-serienes verden og tilbake til det store lerretet – der det hører hjemme.
- Da jeg vokste opp gjorde filmer som Kramer vs. Kramer og The Breakfast Club sterkt inntrykk på meg. Det samme var det med Woody Allens med sterke skuespillere i gjenkjennelige situasjoner. Denne dimensjonen er mer eller mindre blitt borte fra filmene deres de siste årene, sier Trier.
Var ikke norsk nok
Et helt år ble filmen utsatt fordi Norsk filminstitutt mente den ikke var norsk nok. Etter det Aftenposten får opplyst ville ikke filminstituttet først godta utbetaling av såkalt etterhåndsstøtte basert på inntektene fra billett- og rettighetssalg i utlandet.
- Dette var en av flere årsaker til at vi ble forsinket, men dette var den mest avgjørende, opplyser både Trier og produsent Thomas Robsahm.
Saken løste seg da Erik Poppes Tusen ganger god natt, som ble filmet i Marokko og Irland med utenlandske skuespillere, fikk godkjent både hjemlige og utenlandske inntekter som grunnlag for etterhåndsstøtte. Dermed kunne ikke instituttet gjøre forskjell på prosjektene.
- Det var selvsagt frustrerende å vente et helt år ekstra, men vi har lagt det bak oss nå. Til slutt ble prosjektet gjennomført med enda flere investorer enn vi opprinnelig hadde, sier Trier.
- Er dette en norsk eller amerikansk film?
- Det er et godt spørsmål, men i og for seg er det helt irrelevant, svarer Trier.
- Det starter over en papirbunke i Oslo der jeg og Eskil leker med diverse ideer. Lenge er det en norsk film, så har jeg en svensk fotograf, en dansk klipper, en norsk produsent og en fransk og noen amerikanske skuespillere, så skyter vi den i New York. Så går vi tilbake til Oslo, og klipper den der, sier regissøren. De siste par ukene har han mer eller mindre bodd og overnattet i klipperommet i Norge for å få filmen klar til Cannes.
- Filmen er norsk på den måten at vi har skapt vår stil og vårt kulturelle uttrykk i Norge. Men jeg vil også si at den har noe amerikansk over seg. Det er viktig at den har troverdighet som en beskrivelse av en amerikansk familie, legger han til.
Joachim Trier er en av fire norske filmskapere som hittil er blitt utpekt av Norsk filminstitutt til å få såkalt pakkefinansiering av inntil tre spillefilmer, uten byråkratisk innblanding fra konsulenter.
Men nylig varslet instituttet at de nå vurderer å avslutte hele pakkefinansieringsordningen.
Uansett er Joachim Trier sikret finansiering av sin neste film. Og den blir norsk, bekrefter han selv – uten å ville si så veldig mye detaljer om handlingen.
- Vi får se hva som skjer med pakkefinansieringen og resten av norsk filmpolitikk. Jeg er født optimist, og jeg håper virkelig politikerne våre skjønner at vi trenger en sterk, norsk filmbransje, sier han.
Se klipp fra filmen nedenfor:
I bestefars fotspor
- Norsk film har en enorm sjanse nå. Vi har sett at en rekke norske regissører har klart å bygge opp et stort publikum både hjemme og i utlandet. Da jeg startet som regissør var 80 prosent av de norske regissørene som bare laget en film. Nå får talentene jobbe videre. Jeg har masse igjen å lære. Vi er nødt til å satse på mennesker over tid, la dem utvikle seg som kunstnere. Det er helt vanlig at en forfatter kanskje ikke slår til for fullt før med sin andre, tredje eller sjette roman.
- Din bestefar Erik Løchen var her i Cannes i 1960 i hovedkonkurransen med filmen Jakten. Hva har du fått høre om det fra familien?
- Jeg vokste opp i en familie der det var veldig mye snakk om film, og vi så mye film sammen. Da jeg ble eldre fikk jeg vite om bestefaren min og hans Cannes-eventyr. Sammen med Fellini, Antonioni og Bunuel. Har du sett det programmet? Det er helt vilt!
– Anja Breien var her i 1979 med filmen Arven, det året Apocalypse Now vant Gullpalmen. Det var også et sterkt år, legger han til.
- Hva synes du om årets konkurranseårgang?
- Jeg vet bare at programmet inneholder mange regissører jeg beundrer. Todd Haines, Gus Van Sant og Jaques Audiard er blant de aller beste i verden. Jeg er ydmyk og takknemlig for å bli presentert i et slikt selskap.
Publisert:
No comments:
Post a Comment