Sossen Krohg was a “French seasoning in the Norwegian, brown all the sauce” – Aftenposten

Hun var «den siste bohem», et fransk krydder i den norske, brune helårssausen. Vakker, uredd og frigjort. Hun gjorde som hun ville, i 92 år.

Sossen Finne Anker Olsen ble født inn i det gode borgerskap i Kristiania i 1923, men var alltid kjent for sine rullende, franske – eller stavangerske – r'er.

På Det Norske Teatrets elevskole i 1940-årene ble det forelest om gresk drama, ikke altfor spennende. Så kom læreren frem til Bacchus-festene, der folk danset rundt en tyve meter høy fallos, og plutselig retter Sossen seg opp og spisser ører: «Hvorrrrr høy, sa De?».

Disse r'ene og hele den spennende atmosfæren hun tok med seg hjem etter mange franske år, fikk hun god bruk for da hun i høy alder ble norsk allemannseie som Astrid Anker Hansen i Hotel Cæsar. Der fikk hun lov å herse med sin butler og familien på fransk.

Drivende kraft

Et personlig minne er da Jean Genets Balkongen ble satt opp på midten av 1960-talet på Det Nye Teater med Sossen som regiassistent for Ellen Isefjær. Sossen og Guy Krohg kom rett fra Paris, Guy i cape med rødt silkefór, Sossen i svarte lakkstøvler til midt på låret og alarmerende korte miniskjørt.

Guy hadde scenografien, som for en stor del besto av svære speil i forskjellige vinkler. Egentlig var Sossen den drivende kraften i personregien, hun var helt hjemme i dette nye teaterspråket etter sine franske teaterår. Alle på rollelisten var noe i villrede, og jeg husker Sossen som ekstremt hjelpsom, forklarende og oppfølgende, men ikke så lett å komme innpå.

Teaterliv

Teatret var hennes liv, Frankrike og fransk kultur hennes kunstneriske fundament, og Scene 7 hennes lidenskap.

I 20 år, fra 1966 til 1985, drev hun klubbscenen, og tilførte unge teaterelskere en moderne og eksperimentell side av livet og teaterlitteraturen. Blant dem var Jorunn Kjellsby, Stein Winge og Bjørn Floberg.

Hun var åpen, inviterte til andre uttrykk enn de vanlige, hentet inn koreografer og poeter, slapp til de som hadde noe å komme med. I en lang periode var hun en publikumsbygger, dessuten såpass skandaleombrust at folk kom dit bare av den grunn.

I sin usminkede bok Hekletøy med store hull forteller hun mye om Club 7-tiden, spesielt om Scene 7, da rødvin var honorar, de røkte og drakk det de rakk, og nok eksperimenterte litt med ikke helt lovlige substanser også. Men før den tid spilte hun ved mange norske scener, første gang ved Folketeatret i 1953, der hun debuterte naken i et badekar, bare omgitt av skum.

Den store kjærligheten

Lidenskapelig var også hennes ekteskap med den magnetiske billedkunstneren Guy Krohg, en mann hun nok måtte dele med andre (som han måtte dele henne), men som hun elsket til siste slutt. De møttes på kunstnerkarneval i 1947, da intuisjonen forbød henne å kle seg i bunad, og hun kledde seg naken i stedet og danderte sin vakre kropp med blomster av fløyel og silke.

Denne «blomsterpotten» falt Guy Krohg for, og snart hadde Sossen forlatt sin ektemann, skiløperen Thorleif Schjelderup. Da Thorleif senere giftet seg med Anne Brown, var Sossen gjest i bryllupet. Guys første kone, Lillian, som Sossen var en blåkopi av ned til de skarrende r'ene, giftet seg aldri igjen. Min tante Fanny spurte henne en gang hvorfor ikke, og svaret var «Efterrrr ham??»

Sossen og Guy var unorske fargeklatter i bybildet. Som barn av hippie-tiden, ble Sossen hengende litt lenge i moten. Men alt som er umoderne, blir moderne igjen og får en ny patina.

Sossen rakk å være seg selv i sine fløyelscaper og blomstrende utsmykning både mens det var sjokkerende, mens det var umoderne, og til det ble hennes egen ikoniske stil.

Det engang så vakre blonde håret ble også et spesielt blikkfang, mer av skjærereir-type enn av den elegante Astrid Anker Hansens. Nettopp derfor ble det så morsomt å se henne i denne rollen, som noe helt annet enn hun hadde vært hele livet. Hun elsket rollen, hun elsket å være la grande dame om dagen, og bokstavelig talt slippe ut håret etter arbeidstid.

En ekte original

Sossen Krohg var spennende, lettsindig, alvorlig og opprørsk. Hun levde som hun preket. Hun opplevde den store kjærligheten og de aller største sorger. Hun fødte seks barn og mistet tre av dem. Hun valgte å se fremover, gjenoppdaget seg selv, sin styrke og sin livsglede.

For bare noen måneder siden utkom Hugo Lauritz Jenssens biografi om denne siste bohem, hun som nå har forlatt oss. Fargene blekner litt ved hennes død.

Hun tok eksamen ved Det norske teatrets teaterskole i 1946 og ble umiddelbart ansatt. Derfra gikk det videre til Folketeatret , hvor hun var ansatt frem til 1960 .

Hun gjorde filmdebut i 1949 i Døden er et kjærtegn og spilte senere i en rekke norske filmer.

I 1966 var hun med på å starte opp den berømte Club 7 i Oslo, og var ansatt der ved Scene 7 frem til 1985. Sossen Krohg bodde og arbeidet i tillegg i Paris i flere perioder av sitt liv, og franske viser ble en av hennes spesialiteter.[] Hun har skrevet flere barneskuespill, samt utgitt erindringsboken Hekletøy med store hull (1986), illustrert av ektemannen Guy Krohg, og kunstboken Tankenes reise (1991, sammen med ektemannen).

Hun var de siste årene mest kjent som «Astrid Anker-Hansen» i såpeserien Hotel Cæsar som sendes på TV 2 , en rolle hun innehadde fra seriens start i oktober 1998 frem til begynnelsen av april 2010. For dette fikk hun sammen med medskuespiller Anette Hoff hedersprisen under Gullruten 2010.

Kilde: Wikipedia