“Bridge of Spies” – Rome Blad

Filmanmeldelse«Bridge of Spies»

Amerikansk drama/thriller. Regi: Steven Spielberg. 12 år. Norgespremiere fredag  i Lillestrøm, Lørenskog, Ullensaker og Årnes

Folkene bak «Bridge of Spies» kan nemlig skilte med småpene 72 nominasjoner mellom seg. At den totalen øker til nyåret, er det overhodet ingen tvil om. «Bridge of Spies» er for god til noe annet. Om den er god nok til å faktisk vinne prisen, er derimot mer usikkert.

Ikke misforstå, den har absolutt muligheten. Men i en sesong der kandidatene danner kø for å slippe inn hos kinematografene, kan det fint tenkes at det finnes en likemann – ja, kanskje attpåtil en overmann – til «Bridge of Spies». Til tross for at Spielberg, Hanks, Cohen-brødrene og Kaminski har 18 statutter på peishyllene sine allerede, altså. Uansett. «Bridge of Spies» forteller historien om den amerikanske forsikringsadvokaten James Donovan, som bardust nok blir satt til å forhandle fram en fangeutveksling av to amerikanere (spion og student) mot en russer (spion). Forhandlingene skal finne sted midt i hjertet av Øst-Berlin, der det bygges både mur og sovjetvennlig regime. Alt basert på en sann historie.

Forhåndspromoteringen har gitt bange anelser. «One man …»-klisjeen, som har ligget skrinlagt siden Sylvester Stallone var på høyden, har prydet både trailere og plakater. Takk og pris for at markedsføringsavdelingen ikke har hatt kreativt ansvar for selve produktet.

«Bridge of Spies» er langt fra noen nasjonalpatriotisk hyllest til de amerikanske kjerneverdier personifisert av hele Amerikas Tom Hanks. I stedet er den en moralsk tvetydig, rørende og tidvis mørk film om den kalde krigen og dens paranoia og usikkerhet.

Klart, noe nasjonalromantikk følger selvfølgelig med. Men stort sett retter Spielberg lupen både mot sovjetisk undertrykkelse og amerikansk diskriminering. Særlig i første akt, når Donovan blir pålagt den særs utakknemlige oppgaven om å forsvare den russiske spionen han senere skal bruke som vektskål, skildres de to statene begge som spillere med skitne kort på hånden. Da kan man tåle at Amerika resten av spilletiden framstilles som et glassaktig paradis truet av fremmede krefter, mens Øst-Berlin er en tåkelagt, anarkistisk smelteigle. For øvrig mesterlig symbolisert av den alltid eminente Kaminski, Spielbergs høyre hånd siden «Schindlers liste» i 1993.

Apropos eminent, manuset må nevnes. Premisset bygges sakte opp, før spenningskurven får seg en solid opptur når Hanks booker enveisbillett til Øst-Berlin. Men innimellom tåken av spioner og trussel om atomkrig finner man også hint av Cohen-brødrenes særpreg i manuset. Eksentrisiteten i både dialog og karaktergalleri følger samme retning som spenningskurven, uten at det tar bort alvoret i den overordnede tematikken. Takk til Spielberg, som aldri mister balansen mellom alvor og fleip. For de fleste ville «Bridge of Spies» vært et mesterverk; for Spielberg er det en vanlig dag på jobben.

«Bridge of Spies»er en ypperlig thriller, et rivende drama og en uhyre respektfull gjenfortelling av historikken som ligger i bunn. Slikt pleier det å bli statuetter av.