FILM: «I just wanna write. You want kids. I don’t. It’s that simple. We want different things». Dette sier den tidvis furtne forfatteren Tomas (James Franco) til kjæresten (Rachel McAdams). Francos fyr har fortidens frost foran seg, og vindusviskerne makter ikke klarne veien videre.
Nyere traumestudier tenderer mot en forskyvning fra offer- til overgripertraume, som i «Vals med Bashir», «The Act of Killing» eller «Etterskjelv». Denne filmen åpner som et ekko av Stig Dagermans novelle «Att döda ett barn», og fra Tarkovskij-aktige krankjøringer og en gråtende mor (Charlotte Gainsbourg) stemmes filmen tonalt om til melodramatisk spenning og «Vertigo»-zoom med kjøring i motsatt retning, der Hitchcock-grepet gis en ny dybde.
Hul 3D
3D er ofte forbeholdt fantasy, science fiction og andre actionsjangre, men lik Werner Herzog og Jean-Luc Godard løper Wenders sine egne veier på 3D-mølla, som i den vakre dansedokumentaren «Pina». Men i «Every thing will be fine» forblir dessverre ofte teknologiens tredimensjonale rom hule, og den visuelle refleksjonen — som i flere slående vindus- og speilinnstillinger — er markant skarpere enn den verbale.
Selv om Bjørn Olaf Johannessen-manuskriptets strukturelle stillas står støtt, faller ordene ofte pladask, særlig når spillet hos enkelte bikarakterer ikke bærer. For eksempel er far/sønn-dialogen mye skarpere i en av Kjell Askildsens siste noveller.
Ting klarer seg
Dette er skuffende fra medforfatteren bak «Kampen for tilværelsen», den store norske romanen. For som i «Dirk Ohm — Illusjonisten som forsvant» er menneskene snøballer som smelter mens de ruller, iskalde skulpturer som langsomt omformes til flytende vann. Fremfor kjøttfulle og eksistensielt numne fremstår de som kjerneløse, hule forsvinningsfigurer. Filmens tittel synes også å ironisere over at det ikke stemmer at alt ordner seg, men at alle ting klarer seg. Hva det skal bety er usikkert.
No comments:
Post a Comment