Ingen kan få alt, men i Norge 2001 kan nesten alle få halve kongeriket.
Av Are Kalvø og Ingrid Bjørnov
Det Norske Teatret, Hovudscenen
Med Charlotte Frogner, Ola G. Furuseth, Niklas Gundersen, Bartek Kaminski, Ingrid J. Dragland, Pål Christian Eggen, Mareike Wang, Julie M. Sandø, Judy N. Karanja m. fl.
Regi Marit Moum Aune
Musikkansvarlig Svenn Erik Kristoffersen
Scenografi Even Børsum
Koreografi Tomas Adrian Glans
Kostymer Ingrid Nylander
Med unntak: Martin Kolberg kan få hele kongeriket, og han er på sett og vis helten her – i allfall viser han i Niklas Gundersens danseriske fremtoning rent supermenneskelige egenskaper.
Anne fra Søndre Gløpen
Heltinnen er en nyklekket stortingsrepresentant, Anne fra Søndre Gløpen. Charlotte Frogner – Det Norskes egen kantete Diane Keaton – gnistrer til i enda en vidunderlig utpenslet rollefigur.
Hun vil kjempe for kjærlighetens vilkår, spesielt for kronprinsens frihet til valg av livsledsager, enten det er Mette-Marit eller en av tre amerikanske friere fra hans tid ved Berkeley-universitetet: en homofil gutt (Bartek Kaminski), en ghettojente (Judy N. Karanja), og en fullstendig uberørt blondine (Julie M Sandø).
Prester og mullaer i kvartett
Men det er andre stemmer i koret, iallfall hva gjelder homofili: prester og mullaer finner hverandre i kvartett-protest, rasister og antirasister også, mens «folket» og kongefamilien synes det meste er greit.
SV vil ha en muslim på tronen, kanskje ikke Sivs førstevalg, men Jens vil ikke blandes inn i det hele tatt, han skal bli generalsekretær.
Det sparkes kraftig i alle retninger, og alltid med Are Kalvøs teft for det politisk bisarre, akkompagnert av Ingrid Bjørnovs alltid like uventede melodilinjer.
Hvem andre kan musisere så overbevisende om Kontroll- og konstitusjonskomiteens arbeid med andelen godstransport til sjøs, med komitemedlemmene som gresk dresskledd kor?
Stor parodieringskunst
Her er det egentlig bare å gi seg over, men noen små innvendinger: Kronprinsens tre friere får stor plass, og balansen er ikke god mellom dem.
Bartek Kaminski gjør maksimalt ut av den homofile Peter, men selve rollen har ikke nok kjøtt på bena. Showstoppere i alle fasonger er det rikelig av, men den store musikal-hit'en, den vi nynner på når vi går ut, er ikke helt til stede.
Rhumbaen om «fungerande system» i finalen, og Annes frustrasjonssang veier opp.
Ellers er alt på plass og vel så det i Marit Moum Aunes fantasifulle regi. Wenche Foss sa alltid at rollen kom til henne med skovalget. Her er det ganglaget som gjelder.
- Hylende morsom fysisk timing
På medaljeplass i gående parodieringskunst står Pål Chr. Eggens dobbeltmenneske Jens Stoltenberg, sammen med Ola G. Furuseths sympatiske kronprins med caps/konge i snøvær, og som Støre i tåka.
Like bak i sporet er Ingrid J. Dragsland og Bartek Kaminski som Erna og Siv – hylende morsom fysisk timing – og Jonas F. Urstads biskop Stålsett i fullt trav og med rart tonelag.
Per Sandberg, diverse amerikanske foreldre samt norske politikere, gjør festlige gjesteopptredener i et tempo og en typetegning som tyder på atskillig innsats fra koreografen Tomas Adrian Glans.
Vokalprakt
Og så all vokalprakten da! Frogner, Wang, Dragsland og Sandø har musikalstemmer på aller høyeste nivå, og Eggen leker med sine stemmebånd i spekteret stemmeskiftet til Lasse Kolstad.
I orkestergraven spiller seks synlig fornøyde musikere elleve instrumenter under Svenn Erik Kristoffersens ledelse.
Even Børsums scenografi, en trekonstruksjon som illuderer slott, storting, universitet og Bronx med mere, er fleksibel og effektiv.
Gjennomført og storslagent!
Publisert:
No comments:
Post a Comment