“Joy:” Partially brilliant comedy – Osloby

Før David O. Russell nådde bredt ut med filmer som Silver Linings Playbook og American Hustle regisserte han noen av de mest skrudde og morsomme filmene som er laget om den dysfunksjonelle amerikanske kjernefamilien. Om du har tid i julen, vil jeg anbefale Flirting with Disaster for å se hva Russells nye film kunne ha vært.

Familienevroser

Joy er Russells tredje samarbeid med Jennifer Lawrence, og denne gangen er det mer komedie for pengene enn i de foregående filmene. Filmen er riktignok basert på livshistorien til gründeren Joy Mangano, men noen biografisk fullverdig skildring er det ikke.

Filmen reklamerer med å fortelle historien om kvinnen som ble "founder and matriarch of a powerful family business dynasty", men Russell er ikke interessert i å gi oss en ny Erin Brockovich og hopper ut av historien før dynastiet er blitt en realitet.

Isteden får vi bli med på de innledende årene der Joy formes av nevrosene innad i familien som Russell anvender til det han kan best – å skape en screwballkomedie som endevender hele konseptet med kjernefamilien. I filmens beste stunder er dette en fryd å se på, og Lawrence får her frem enda mer av det komiske potensialet som lå der i de to foregående filmene.

Blir ikke morsomt nok

Problemet er bare at Russell ikke får skrudd det til på en morsom og medrivende nok måte. Han ender for ofte med en komedieforstoppelse, der rollefigurene gjentar de samme replikkene og smeller i de samme dørene. Særlig Robert de Niros grimaser blir fort bare repeterende, og den sårbarheten han fikk frem i en lignende farsrolle i Silver Linings Playbook, er fraværende. Heldigvis tilfører Isabella Rossellini filmen en etterlengtet dose varm menneskelighet i alt vanviddet, i rollen som farens kjæreste.

Lawrence hadde fortjent et bedre manus. Hennes kombinasjon av tøffhet og sårbarhet kan være uimotståelig, men denne gangen er ikke rollefiguren godt nok utviklet. Hun ofrer alt for familien, men ser ikke ut til å trenge noe kjærlighetsliv.

Hva er det som driver henne, egentlig? Vi kan fornemme noe av drivkraften når hun oppsøker tv-studioet til mannen som gir henne et gjennombrudd, spilt av Bradley Cooper. Da er det noe som faller på plass for både henne og Russell som regissør – og det er ikke noe annet sted jeg helst vil være.

Når Joy til slutt lykkes som gründer og etablerer sitt dynasti, får vi bare se henne et kort øyeblikk. Det skjer når hun møter en fattig kvinne som vil presentere et produkt for henne – som et speilbilde av hennes egen historie. Det må være Russells mest tafatte scene noen gang. Det er ikke mange regissører som kler sentimentalitet så dårlig.