Kommentaren ble først publisert 30.11.13, men ble på ny aktuell nå når filmen «Mannen fra Snåsa» har premiére.
Regissør Margreth Olin er tildelt 918.750 kroner i utviklingstilskudd fra Norsk Filminstitutts talentordning Nye veier til kinofilmen God. Det skal bli en helaftens dokumentar i 3D om Joralf Gjerstad, for mange også kjent som Snåsamannen.
NRK forteller 25. november at filmen skal vise «kreftene mange som har fått hjelp av ham for sine helseproblemer, snakker om. Gjerstad sier at «tvilen skal bort, når filmen kommer og viser det som er rett». Olin spør retorisk om de gjennom filmen kan klare å si noe om hva den omstridte kraften er. Dagsrevyens seere får deretter se et klipp fra filmen hvor Gjerstad sitter med en ung jente, og vi hører Olin si at en ser på blikket til jenta at «det skjer noe».
Å bli hjulpet uten å tro
Gjerstads evner er hverken guddommelige eller magiske.
Det finnes ikke en eneste dokumentert og offentlig historie eller påstand om ham som krever overnaturlige forklaringer, jamfør en systematisk analyse av de offentlig kjente sakene som Gjerstad har vært involvert i, utført av forfatter og skeptiker Gunnar Tjomlid.
At mange har likevel følt seg hjulpet, kan ikke stikkes under stol. Men må man tro? Jeg spurte Maren, som møtte Gjerstad våren 2007.
- Hvorfor møtte du ham?
- Mamma tok meg med ufrivillig til Snåsa. Jeg hadde slitt med anoreksi i mange år og var ekstremt undervektig på det tidspunktet. Jeg hadde hatt poliklinisk oppfølging helt siden jeg ble syk, uten å bli bedre. Våren 2007 ventet jeg på å bli lagt inn på Regionalt Kompetansesenter for Spiseforstyrrelser, men min manglende samarbeidsvilje og stadig synkende kroppsvekt gjorde at jeg mest sannsynlig ikke ville få plassen. Mamma var sykmeldt på denne tiden, for å være hjemme med meg. Jeg var faretruende lav i vekt, og hun gjorde alt i sin makt for å få meg til å spise. Jeg opplevde det som at mamma tok meg med til Joralf i ren desperasjon, selv om jeg overhode ikke ønsket det. Jeg trodde ikke, og tror fortsatt ikke på såkalt healing.
- Hvordan visste du av ham?
- Jeg visste ikke mye om han før mamma forklarte meg hvem han var da vi kjørte til Snåsa. Han var lokalkjent, så jeg hadde hørt navnet hans før og hadde fått høre at han hadde varme hender.
- Hvordan fikk dere kontakt?
- Hvordan mamma hadde kontaktet Joralf vet jeg ikke. Jeg vet ikke om hun hadde kontaktet han i det hele tatt før hun kjørte meg dit. Jeg husker at hun var usikker på om han var hjemme.
- Hva skjedde?
- Det var en merkelig opplevelse å være hjemme hos Joralf og kona hans. På grunn av min helsetilstand på det tidspunktet husker jeg ikke så veldig mye, men jeg tror vi var der i over en time. Jeg husker at mamma gråt når vi kom inn i stuen deres. Jeg husker at jeg synes at Joralf var så stor. En høyreist og kraftig mann, stikk motsatt av det jeg hadde forestilt meg. Mamma fikk kaffe servert på stua, og jeg ble bedt om å sette meg på en krakk som sto midt i rommet.
Han satte seg på en stol foran meg og spurte om jeg syntes at jeg var tjukk. Nei, svarte jeg. Han sa til mamma at han ikke skjønte seg på den lidelsen jeg hadde. Han kjente på hele meg, som om det var den naturligste tingen i verden, og overraskende nok hadde jeg tiltro til han og lot han gjøre det. Ingen hadde tatt på meg på flere måneder bortsett fra mamma, jeg var klar over at jeg var ekkel å ta på. Han holdt hendene sine rundt hodet mitt, og spurte mamma om jeg hadde hatt mye ørebetennelse når jeg var liten. Hun svarte at det stemte.
Han kjente på leggene mine og spurte hvorfor jeg klør så mye på dem. Jeg hadde bukse på meg, og jeg hadde ikke klødd meg på leggene mens vi var der. Men jeg pleide å gjøre det, mye. Jeg var ekstremt tørr i huden på grunn av dehydrering, og brukte ikke fuktighetskrem fordi jeg var redd jeg skulle legge på meg av det. Leggene mine var såre av all kløingen, som også kunne ha vært et slags tvangsmønster den gangen. Jeg svarte at jeg ikke visste hvorfor jeg gjorde det. Han var nesten ubehagelig varm på hendene, og han spurte gjentatte ganger om jeg kjente varmen.
Etter å ha undersøkt meg ved å kjenne på meg, ba han meg om å gå rundt i rommet. Han spurte om jeg merket noen forskjell. Det gjorde jeg ikke, bortsett fra at jeg var varmere enn vanlig. Det mest oppsiktsvekkende for meg var at han sa at jeg var sint. Det var ikke et spørsmål, han konstaterte det som et faktum. Du er veldig sint. Det var jeg ikke klar over på det tidspunktet, mest sannsynlig fordi jeg hadde sultet bort sinnet. Jeg hadde sultet bort alle følelsene jeg hadde, og det var ikke før mange mange år senere at jeg så at han faktisk hadde helt rett.
- Hjalp han deg?
- Joralf avsluttet med å si at han ikke kunne gjøre meg frisk. Men at han så at jeg kom til å bli helt frisk. Det har han hatt rett i. Det var en veldig spesiell opplevelse å være i hjemmet hans. Jeg fikk tiltro til ham med en gang han åpnet døren, selv om jeg ikke ønsket å møte ham selv. Jeg husker at jeg følte meg veldig veldig liten, og at det var akkurat som at han kunne se rett igjennom meg. Jeg følte meg liten, men trygg og rolig. Dette var noe jeg ikke hadde følt på årevis. Det som sitter igjen etter det møtet i dag, er at han er et utrolig godt menneske. Vanskelig å forklare, men han var spesiell. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som har formidlet en godhet så sterkt og så umiddelbart som han gjorde.
- Hva fikk han for å hjelpe?
- Jeg husker at mamma spurte hvor mye han skulle ha, og at han hevet stemmen litt. Hva som ble sagt vet jeg ikke, men jeg opplevde det som at han ble litt fornærmet over det spørsmålet. Jeg tror at mamma, på tross av dette, la igjen en tohundrelapp i en sko i gangen på vei ut.
- Hva skjedde etterpå?
- Jeg sovnet med en gang jeg satte meg i bilen. Jeg tror ikke vi hadde forlatt gårdsplassen før jeg var borte. Jeg husker at jeg følte meg utmattet, på en god måte. Vi stoppet i Steinkjer på vei hjem, for å spise middag. Jeg spiste litt mer enn jeg pleide å tillate meg, og sov resten av bilturen hjem.
- Hva tenker du om det i dag?
- Jeg tror ikke på helbredende krefter. Men jeg tror på godhet, og at den godheten kan virke lindrende og kanskje helbredende for noen. Joralf sa selv at han ikke kunne gjøre meg frisk, og det hadde han rett i. Han sa at han så at jeg kom til å bli helt frisk. Kanskje har dette vært en selvoppfyllende profeti, men jeg er helt frisk fra spiseforstyrrelsen. Det ga meg hvertfall håp da, og mer vilje til å kjempe for livet. Han var brutalt ærlig, men samtidig mild. Jeg glemmer ham nok aldri, nettopp fordi han var et så godt menneske. Et menneske du får tiltro til med én gang. Et menneske som ser deg helt klart. Jeg tror ikke han er den eneste i verden som har den evnen. For meg var hans såkalte helbredende evne godheten, og jeg ville ikke vært møtet foruten.
- Ville du rådet noen til å treffe ham?
- Egentlig er dette et vanskelig spørsmål. Jeg ville ikke rådet noen med en alvorlig sykdom til å treffe han for å bli helbredet. Jeg tror fortsatt ikke på det. Men jeg ville rådet alvorlig syke og andre som har behov for det til å møte han, fordi han har evnen til nærmest å overføre ro, trygghet og kjærlighet.
Konsekvensene av troløshet
Av de anslagsvis 50.000 menneskene Gjerstad har tatt imot, er Marens historie en anekdote i rekkene. Men hva er rekkevidden av å ta med seg det at en som trenger det kan hjelpes uten å tro?
Min bachelor i Sykepleie fra 2009 handler om varme hender, nærmere bestemt hvordan en sykepleier kan «anvende berøring for å lindre smerter hos pasienter med kreft». Med portkontrollteorien som forståelsesmodell gir vi i oppgaven en vitenskapelig forklaring på hvorfor og hvordan berøring kan ha en smertelindrende effekt. Det er 40 temmelig tørre sider, blottet for magi. Teknikker, etikk, forutsetninger og konsekvenser gjøres rede for. I den muntlige forsvaringen fattet sensorene interesse for hvordan man ved å gi sykepleiere ressursene og opplæringen som kreves kunne bruk av smertestillende preparater avta, noe som til en viss grad kunne finansiere ressursene som i utgangspunktet må skytes inn.
Konsekvensene av en troløs vitenskaplig tilnærming til såkalte varme hender er med andre ord at man kan lære, og lære bort.
Noe Gjerstad ikke er interessert i, som han klart uttrykker i Dagbladet 29. november:
«Det er mange som har kontaktet meg fordi de vil lære hva jeg driver med. Men dette er en direkte åndskraft som ikke kan læres bort.»
Margreth Olins kraft
Ukritisk tenkning er farlig, og ukritisk tenkning på ett område åpner for ukritisk tenkning på flere områder. Som på Alternativmessen, hvor samme person som kom for å selge sølvvann, også ifølge Vepsen er vaksinemotstander og Holocaust-fornekter.
Å mene at alt er like bra uansett om konklusjonene er bygget på vitenskapelig metode eller ikke, truer hele vårt kunnskapsbaserte samfunn, skriver professor Nils Chr. Stenseth i Aftenposten. Det er her Olin kan komme inn:
Spillefilmkonsulent i filminstituttet Lars Gudmestad poengterer overfor VG at Olin med dette prosjektet utfordrer «publikums oppfattelse av verden rundt seg».
Olin behøver ikke å lage en film som skal overbevise folk om at Gjerstad har evner. I 2012 viste en undersøkelse Ipsos MMI gjorde for Dagbladet at en av to nordmenn alt tror på at Snåsamannen kan helbrede syke mennesker.
Dermed kan team Olin konsentrere seg om å oppfylle Norsk filminstitutts føringer, som blant annet sier at Nye veier-støtten skal gi regissør og produsent tid til forskning og fordypning, og at filmprosjektene skal kunne stimulerere til utvikling og dristighet.
Med over 900.000 kroner og sin formidlingskompetanse har Margreth Olin kraft til å lage en nettopp dristig film: En som bidrar til en utvikling fra tro til troløshet og som gir giv for et kunnskapsbasert samfunn.
Formidling om varme hender krever et kaldt hode.
Twitter: @Ingeborgborg
No comments:
Post a Comment