Animated story from the inside – Dagsavisen

Filmer

Annonse

Ronnie del Carmen har skapt «Innsiden ut», Pixar-filmen som nå møter massiv ros for å være både klok og morsom. FOTO: THIBAULT CAMUS/NTB SCANPIX

CANNES (Dagsavisen): – Vi mennesker er flinke til å bære masker. Vi velger å skjule en følelse med en annen følelse, og velger å smile selv om vi er triste for at vi ikke skal avsløre hvordan vi har det. Men innerst inne ønsker vi jo bare at folk rundt oss skal forstå hvordan vi har det, sier Ronnie Del Carmen når Dagsavisen møter ham i Cannes.

Anledningen er «Innsiden ut», den nye animasjonsfilmen fra animajonsselskapet bak filmer som «Toy Story», «Wall-E», «Finding Nemo» og «Opp» – den forrige filmen fra Del Carmens hånd i kompaniskap med regissør Pete Doctor. «Innsiden ut» er allerede utropt til en av det Disney-eide selskapet Pixars beste filmer, og ble belønnet med karakter seks av seks mulige av Dagsavisens anmelder.

– Jeg tegner alltid, drasser med meg hauger med skissebøker og skribler ned ideer til figurer og historier absolutt hele tida, sier filippineren som nå har skrudd sammen historien om følelsene som bor inne i hodet på den 11 år gamle jenta Riley. De heter Glede, Sorg, Frykt, Sinne og Avsky, og gjør filmhistoriens mest absrakte idé til et bredt, mørkt, underholdende og tankevekkende animasjonseventyr.

Foreldre og barn

– Pete Doctor lanserte ideen, jeg likte den umiddelbart, men spørsmålet var jo om studioledelsen likte det. De hadde som ventet noen bekymringer rundt hvordan vi skulle skape personer ut av tankene og følelsene i hodet på en ung jente.

– Samtidig er det en historie som i like stor grad handler om foreldre og deres reaksjoner til et barn på terskelen til voksenlivet?

– Ja, det oppdaget vi etter hvert. Pete har en datter som var sju år da vi lagde «Opp», Elly. Hun pleide å være akkurat som Riley i «Innsiden ut», boblende, kjempesøt og åpen. Men da Elly ble eldre ble hun stillere, mer alvorlig, og tanken som da slår deg som forelder er naturlig nok: Hvor ble det av den lille jenta mi? Så der kom ideen med de ulike følelsene som farer rundt i et barns hode og hva eller hvem som styrer dem, forteller Del Carmen.

Grønn

– Glede, Sorg, Sinne og Frykt ga seg selv, men hvem skulle være vår femte følelse. Hva med Stolthet, tenkte vi, og prøvde det ut, men han ble for irriterende og vi ble utmattet allerede etter forsøket. Det hele kokte ned til observasjon, blant annet av hva barn liker og ikke liker, som mat for eksempel. Det ga oss Avsky, som straks ble innlemmet som et underholdende element i sammenhengen.

– Er det derfor hun er grønn som broccoli?

– Ha ha! Det bød på litt hodebry. Vi tenke først at siden hun heter Avsky måtte hun også framstå som avskyelig, akkurat som at Sinne ser fryktelig sinna ut. Men det fungerte selvsagt ikke, tvert imot måtte vi lage en helstøpt figur som ikke er avskyelig, men som føler avsky, som alltid mener hun har rett, sier Del Carmen.

– Hovedfiguren måtte være Glede, fordi unge jenter alltid er glade. Men når Glede gjør alt for at Riley skal være glad absolutt hele tida, blir hun en forelder. Det alle foreldre i bunn og grunn ønsker er jo at barna skal være glade, og de tar ubevisst kontrollen over et barns humør gjennom å trøste dem når de gråter og få opp humøret på dem når de er nedfor. I filmen vil ikke Glede at Riley skal være trist, og når hun gjør opp status for egenskapene til de andre vokterne av Rileys følelser, og kommer til Sorg, så skyver hun Sorg unna. Det gjør forholdet mellom Sorg og Glede fascinerende, fordi det å hele tida tvinge bort sorg og tristhet ikke nødvendigvis er en god strategi i formingen av et ungt sinn. Sorg er en særlig interessant følelse fordi den kommer i de store omveltningene i livet, hjelper oss til å møte endringene og bidra til at de sosiale mekanismene slår inn og folk rundt deg reagerer på hvordan du har det. Det å sørge skal hjelpe deg videre til neste steg, men hvis du velger å undertrykke sorgen kan den utvikle seg til noe underliggende og langt mer alvorlig som kan utgjøre en potensiell fare over tid.

– Og det igjen gir spørsmålet om hvor langt dere egentlig kunne gå i å skildre et barns tristhet før dere er over i noe som kan kalles en depresjon?

– Vi var hele tida opptatt av at Riley ikke skulle utvikle noe nær et sykdomsbilde eller følelser som ville krevd profesjonell hjelp. Hvis Riley virkelig hadde hatt en depresjon, ville vi mistet kontrollen over ikke bare historien, men også de som skal se filmen, for da handler det om noe mye mer dypereliggende enn det Riley sliter med, sier Del Carmen som selv har opplevd nok i livet til å vite hva han snakket om. Det var bare så vidt han overlevde filminnspillingen av Francis Ford Coppolas «Apokalypse nå!» som guttunge.

Tyfon

– Jeg var 15 år da filminnspillingen kom til Filippinene, og jeg og familien min var henrykte fordi vi var veldig fattige og jeg fikk jobb som yngstemann på settet. Jeg ante ikke hva det ville si å jobbe og jeg fikk selvsagt alle de verste jobbene, og hadde ansvaret for en malingssprøyte i rustfritt stål som veide mer enn meg selv da tyfonen traff. Det var som en katastrofefilm. I dag kan jeg le av det, sier Del Carmen.

For selv om innspillingen av «Apocalypse nå!» i ettertid kan kalles en tyfon i seg selv, var tyfonen Del Carmen snakker om høyst reell. «Olga» het den, knuste alt i sin vei og etterlot nærmere 400 døde på Filippinene i 1976. Da er det langt roligere bølger i Cannes nær førti år etter, hvor vi møter den energiske filmskaperen som har skapt et liv for seg selv og hele storfamilien i Los Angeles.

– Til tross for «Apocalypse nå!» trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å jobbe i film, men nå er vi her med «Innsiden ut» og jeg er så utrolig stolt og begeistret. En Pixar-film henvender seg i like stor grad til eldre som til barn, kanskje fordi de fleste av oss i Pixar er på min alder og litt eldre, men samtidig har vi aldri helt mistet kontakten med barndommen.

– Glede er bossen i Rileys hode. Hvem er din boss?

– Min boss er Sorg. Alle følelser vi bærer med oss har et øvre og et nedre nivå, og en voksen og moden Sorg vil også kunne lyde navnet Empati. Det er en egenskap jeg bruker både privat og i arbeidet mitt, noe også Pixar har oppdaget og gitt meg frie tøyler på i de historiene jeg får lov til å lage. Men jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle tjene penger på å være emosjonell.