Første gang jeg hørte Adagio av Albinoni, presset tårene på. Jeg husker det godt. Jeg var en 16-åring på interrail, passe melankolsk etter å ha blitt dumpet av kjæresten tidligere på sommeren. Jeg hadde funnet meg et billig rom hjemme hos et spanskamerikansk par i Barcelona, og ble vekket av kaffelukt og Albinonis tristesse på full guffe på anlegget. Hør på den og tenk deg sjæl.
Neste skjellsettende kulturopplevelse kom bare noen timer senere, da jeg rundet et gatehjørne og fikk se La Sagrada Familia, et av klodens udiskutabelt mest spektakulære byggverk. Holy shit, bokstavelig talt.
Jeg ante det ikke da, men Adagio og La Sagrada familia har minst to ting til felles.
Halvstekte rundstykker
Det ene fellestrekket er at begge disse prosjektene er fullført av andre enn de som begynte på dem. Albinoni komponerte visstnok ikke mer enn basslinjen til Adagio før han døde i 1751. Resten ble snekret sammen av italieneren Remo Giazotto nesten 200 år senere.
Arkitekten Antoni Gaudí jobbet på tegningene til La Sagrada Familia i 40 år, men rakk likevel ikke å bli ferdig før han ble påkjørt av trikken i 1926. Assistentene hans tok over prosjektet.
Det andre fellestrekket er at begge disse prosjektene er så vellykkede at vi må kunne kalle dem noe av det beste menneskeheten har klart å komme opp med så langt. Det beste av alt: De er til og med bare to av mange halvstekte rundstykker som er blitt store, saftige brød.
Klar en klassiker
I september 1791 ble Mozart syk. Det passet litt dårlig, ettersom det var midt i premiereoppkjøringen til Tryllefløyten, og en greve hadde stukket til ham noen penger for å komponere en dødsmesse til den nylig avdøde grevinnen. Mot slutten komponerte Mozart som besatt mellom spykulene i sengen. Ettertiden vil ha det til at han egentlig komponerte sin egen dødsmesse, sitt eget Requiem. En beundringsverdig stamina var det uansett, men han rakk ikke å gjøre seg ferdig før han trakk på seg trefrakken. Hans elev Franz Süssmayr tok over fjærpennen og notearkene, og fullførte en av de største klassiske komposisjonene noensinne.
Tre år senere publiserte Thomas James den fullførte boken, og hevdet i fullt alvor at Dickens' gjenferd hadde tatt bolig i ham i prosessen.
Besatt av Dickens
Også i litteraturen er påbegynte prosjekter blitt fullført av andre. Jane Austen overlot det påbegynte manuset til Sanditon til sin niese. Det gikk fint. Charles Dickens var en litterær superstjerne da han døde i 1870 og etterlot seg det halvferdige manuset til The Mystery Of Edwin Drood, uten noen notater eller annet som kunne avsløre hvem som egentlig var morderen. Tre år senere publiserte Thomas James den fullførte boken, og hevdet i fullt alvor at Dickens' gjenferd hadde tatt bolig i ham i prosessen. Det gikk også bra.
Sten på sten
Samplingkulturen som oppsto i hip hop og house på 1980- og 90-tallet handler om å bygge videre på noe andre har lagd. I TV-serier er det helt vanlig å ha mange forfattere til å skrive de ulike episodene og sesongene. Litt som den fjerde boken i Millennium-serien. Den er i sin helhet skrevet av en annen enn Stieg Larsson, nemlig Jeg er Zlatan-forfatteren David Lagercrantz, men bygger videre på figurene og universet Larsson etablerte i de tre første Millennium-bøkene. Gravplyndring, sier både Larssons venner og et knippe norske forfattere. Er det det? Skjender Lagercrantz Larssons grav?
Du blir ikke nødvendigvis lavpannet av å stå på kjempers skuldre.
På kjempers skuldre
Historien om hvordan arven etter Stieg Larsson ble fordelt, er like kjent som den er kvalmende. Sett i lys av den, kan Lagercrantz' bok oppleves som en ny leveranse av drivstoff til det store, kyniske pengemaskineriet. Men før boken er lansert, er det altså ingenting som tilsier at kvaliteten på resultatet skulle få Stieg Larsson til å snu seg i graven. Det kan godt hende at boken er kjedeligere enn selvangivelsen, jeg har ikke lest den, og det finnes mange eksempler på idiotisk dårlige oppfølgere og plagiater innen alle kunstretninger. Men kunsthistorien er altså full av Adagioer, mesterverk som aldri ville blitt til om ingen hadde tatt over der mesteren slapp.
Du blir ikke nødvendigvis lavpannet av å stå på kjempers skuldre.
Publisert:
No comments:
Post a Comment